Herregud, det kan ikke beskrives! Torsdag 20. november er den beste dagen jeg har hatt på lenge! Jenny og jeg var på konsert i Oslo med Alter Bridge. Konserten starta med det jeg trodde kom til å bli et sugent oppvarmingsband. Men det viste seg at de var ganske så gode. Vil faktisk påstå at de er bedre live siden jeg, så snill som jeg er, kjøpte cd'en deres. Og for de som blir litt 'mo' i knærne av en aksent, så kommer Logan fra Skotland.
Så sto de der. Alter Bridge. Endelig. Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte. Så det endte i at jeg sto å hylte til lungene nærmest ga etter. For en følelse. Det kan virkelig ikke beskrives. Selv om alle i bandet var syke, ga de alt de hadde. Hele rockefeller sang med, noe de ikke forventet. De ble nærmest tause. Sto bare å smilte å sa "tror nok vi kommer tilbake hit, ja, vi kommer tilbake hit!". De skulle "lære" oss sanger, men vi kunne dem fra før.
"This song is called Buried alive". Hjertet stoppa, smilet fylte ansiktet, jeg hoppet av glede. Endelig, sangen min. Myles Kennedy teaset oss med gitarintroen. Folk hylte, skrek, plystret og klappet. Jeg var kald og varm samtidig. Det beste av alt var at vi, publikumet, sang høyere enn bandet. Det finnes ikke ord!
Etter konserten var jeg et minne og en trommestikke rikere. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått en mail der jeg hadde vunnet to ekstra billetter og muligheten til å overvære soundchecken deres. Var litt synd at jeg så det etterpå, men det var absolutt ikke bittert. Jeg er mer enn fornøyd med konserten tross øresus og hovne stemmebånd.
Dette er faktisk fra konserten i Oslo, og her spiller de Watch Over You. Verdt å se!
