Alter Bridge ♥

Herregud, det kan ikke beskrives! Torsdag 20. november er den beste dagen jeg har hatt på lenge! Jenny og jeg var på konsert i Oslo med Alter Bridge. Konserten starta med det jeg trodde kom til å bli et sugent oppvarmingsband. Men det viste seg at de var ganske så gode. Vil faktisk påstå at de er bedre live siden jeg, så snill som jeg er, kjøpte cd'en deres. Og for de som blir litt 'mo' i knærne av en aksent, så kommer Logan fra Skotland.



Så sto de der. Alter Bridge. Endelig. Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte. Så det endte i at jeg sto å hylte til lungene nærmest ga etter. For en følelse. Det kan virkelig ikke beskrives. Selv om alle i bandet var syke, ga de alt de hadde. Hele rockefeller sang med, noe de ikke forventet. De ble nærmest tause. Sto bare å smilte å sa "tror nok vi kommer tilbake hit, ja, vi kommer tilbake hit!". De skulle "lære" oss sanger, men vi kunne dem fra før.



"This song is called Buried alive". Hjertet stoppa, smilet fylte ansiktet, jeg hoppet av glede. Endelig, sangen min. Myles Kennedy teaset oss med gitarintroen. Folk hylte, skrek, plystret og klappet. Jeg var kald og varm samtidig. Det beste av alt var at vi, publikumet, sang høyere enn bandet. Det finnes ikke ord!


Etter konserten var jeg et minne og en trommestikke rikere. Og da jeg kom hjem hadde jeg fått en mail der jeg hadde vunnet to ekstra billetter og muligheten til å overvære soundchecken deres. Var litt synd at jeg så det etterpå, men det var absolutt ikke bittert. Jeg er mer enn fornøyd med konserten tross øresus og hovne stemmebånd.

Dette er faktisk fra konserten i Oslo, og her spiller de Watch Over You. Verdt å se!

Hurra

Dagens opptur:
Mamma ødela linsa på objektivet mitt. Det verste er at jeg faktisk hadde en sånn 'beskyttelseslinse' over, men den måtte også bli ripet opp. Skulle ikke være mulig å ha sånn uflaks. Uflaksen er som skyggen min - alltid der.

Uansett, jeg sa til mamma for lenge siden at hun ikke skulle røre kameraet mitt. Bare la det ligge, eventuelt si i fra til meg om det er i veien. Men nei da, hun skulle være så behjelpelig å sette på lokket over linsen. Til min store skrekk hadde hun greid å skrudd av 'beskyttelseslinsa' i tillegg til å sette på lokket. Så da jeg løftet opp kameraet mitt, falt det av og skrapte opp objektivlinsa på vei ned. Snakk om å ødelegge dagen.

Faktisk, når jeg tenker på det, så spurte mamma om jeg ikke skulle ta på lokket for ikke så lenge siden. Og da sa jeg at det ikke var nødvendig når det sto stille. Er viktigere å ha det på om du er på farten, så du ikke skraper opp linsa på noe random shit du kommer borti. Men til tross for det, så måtte hun gjøre det. Hun finnes ikke teknisk. Får nesten ikke opp lokket når hun skal bytte batteri i fjernkontrollen. Så da spør jeg; hvorfor begi deg ut på kameraet mitt? Det er jo mer verdifullt enn fjernkontrollen! Faen.

Ei venninne spurte om jeg hadde idiotforsikring på kameraet, which I recall the man behind the counter asking if I would need an idiotproof insurance like that. Men nei, måtte nok dessverre bite tennene sammen og si nei. Hvorfor være så etterpå-smart bestandig? Den forsikringen kunne jo gitt tilbake objektivet mitt. Men(!), jeg har bestemt at mamma skal være idiotforsikringen min, så visakortet hennes skal svies av i en eller annen fotobutikken i byen. Nytt og bedre objektiv? Ja takk!

My prince charming ♥

Sulten?

OL i Beijing krever fullkommenhet og perfeksjonisme. Derfor er det bestemt at man ikke kan bestille «kylling uten sexliv» når man skal spise på restaurant. I tillegg til «Kylling uten sexliv», skal også «kylling mishandlet av myndighetene» og «et ektepars lungebiter» være tatt bort fra menyene.

Oh noes.